Den rosa fare

Mødre har meint noko, pedagogar har meint noko, Øystein Djupedal har meint litt om det, feministblåggar har meint meir om det, no er det gått så langt at også Dagbladet må meine noko om det.

Rosa er farleg.

Å kle seg ut som prinsessar og berre teikne kruner og blomar og fyrstikkjenter i tylkjolar er farleg.

Så farleg at Dagbladet har tromma saman trendforskar, fargeekspert, kjønnsforskar, sosiolog, novaforskar og psykologiprofessor til å meine noko om rosa.

 

Eg meiner også noko om rosa.

 

Eg meiner at det for faen berre er ein farge

Rosa er den fargen jenter på 2, 3 og 4 år gjerne vil ha, fordi me vaksne har formidla noko til dei gjennom bøker me lagar og klede me produserer og ting me stiller fram i alle butikkar. Rosa i seg sjølv er berre kvit blanda med raudt. At me først presenterer ei prinsessetyllverd for jentene, for deretter å henge oss i ballettsko-stroppen i dårleg samvit over kva vi har gjort, er etnosentrisk og feministisk sjølvpining

Så lenge mødre viser seg som gode førebilete, med gode og rike kvinneliv, så lenge me ikkje påfører småjenter unaudsynt skam ved å le av dei når dei prøver seg på praktiske ting, men lar dei utvikle seg like fritt og mangfoldig som guteborn, kan fargen rosa gjere liten skade.

Så snart dei blir fem år går rosafargen av mote, då er den nemleg “for babyar”.