Strengteoretikeren
Posta av Avil den juni 17, 2007
Beate Grimsrud fortel på P2 om at ho las matematikkens kulturhistorie og slikt, om strengteori, noko med å foreine det største og minste i universet til ein teori, og strengteoretikaren i boka hennar freister også å forklare dette til vanlege folk.
Eg sit og tenker at det ikkje kan lukkast å forklare det kompliserte til vanlege folk, men mest fordi det ikkje er så god kontakt mellom hjernane våre. Me har dette skrøpelege språket, og så kan me vise kvarandre todimensjonale modellar og er me desperate nok nyttar me tredimensjonale figurar. Men det nytter ikkje likevel, for alle dei grautete og rare og ikkjesanselege tankane kan ikkje formidlast.
Ikkje til strengteoretikarar.
Ikkje til vanlege folk.
Rockette sa
Hm, ja. Slikt kan man jo tenke på en stund.
Tenk om…
Ørjan Hillestad sa
Hei Avil
Jeg velger å ta dette som en utfordring, siden det å forklare tekniske ting til rimelig vanlige folk er det jeg lever av.
Hvis jeg skulle forklart et firedimensjonalt rom, som er umulig å forestille seg for oss som har levd livene våre i tre dimensjoner, bør jeg holde kjeft om braner og andre ord folk ikke kjenner, og heller snakke om Donald Duck.
Donald lever i en tegneserie og har to dimensjoner, høyde og bredde. Vi som har tre dimensjoner kan se Donald, men Donald kan ikke se oss. Eventuelt kunne vi stukket fingeren gjennom tegneserien og Donald ville sett oss som en rund kjøttsirkel, men han ville aldri kunnet se hele oss. Dybde eksisterer ikke for Donald.
På samme måte som Donald forholder seg til oss, forholder vi oss til et firedimensjonalt rom.
La oss si at Donald bor på en side i tegneserieheftet. På neste side er det tegnet en jordklode, og jordkloden ligger helt inntil Donald når bladet er lukket. Han kan selvfølgelig ikke se den, lys kan ikke passere mellom dimensjoner som ligger tett inntil hverandre. Men noen tror at gravitasjonen kan passere, slik at Donald blir trukket svakt mot jordkloden på neste ark i tegneserieheftet.
90% av tyngden i verdensrommet er usynlig, forskerne kaller det sort masse og antar at det er noe der som vi ikke ser. Men noen tror at forklaringen er at det ligger et annet univers kloss inntil vårt, som ark i et tegneseriehefte, og at planetene i det andre universet lager tyngde i vårt.
comprende?
Nicolas sa
Strengteori er vel i ferd med å forvitre nå, etter hva jeg hører. Den klarer ikke forklare noe og man klarer ikke bevise den, så færre og færre har troen på den (selv om den selvsagt har sine hardnakkede fanatikere).
Det store problemet med å forklare slik strengteori er vel at ingen egentlig skjønner den. Vi er ikke laget for å se virkeligheten slik den er, men slik det er praktisk for oss å se den. Og ettersom de andre romdimensjonene er så små, så holder det lenge for oss å bare kunne forstå de tre store romdimensjonene
Avil sa
Ørjan: Du forstår at det blir fantasylitteratur av slikt, ikkje sant?
Nicolas: Du forstår at det blir fantasylitteratur av slikt, ikkje sant?
Rockette: Du forstår at det blir fantasylitteratur av slikt, ikkje sant?
Rockette sa
Jeg forstod at det kunne springe ut noe fint av slikt, men ante ikke at det var fantasylitteratur. Nå vet jeg det:-)
radiohode sa
Fantasylitteratur? Betyr det at all litteratur som ikke er fantasy er ekte?
Avil sa
Ja, enten er det fantasy, eller så er det keisame kvardagshistoriar.
KEE, Skien sa
Nå veit jeg plutselig hvorfor jeg har en hang til fantasy.
Alt annet er jo kjedelig hverdag; slikt som ingen andre enn spaltistene i Morgenbladet kan få “måbarelesevidereforåsehvasomkommernåfølelsen” av.
Avil sa
Eg les i grunnen berre Morgenbladet og fantasy for tida.
bloodymary sa
Jeg kjente først at Avil hadde rett i sine dystre tanker om språkets formidlingsbegrensninger. Men den Donald-forklaringen. Ja. Der fikk jeg noe å glede meg over i kveld. En enkel sjel.
bm
Avil sa
Donaldforklaringar gjer ein alltid i godt humør.
*samtykker*